Kjære sambygdinger
Godtfolk fra nær og fjern: Gratulerer med dagen - og Leve Friheten. I dag skal vi feire friheten, for det er den gode framtidas dag , det er gledens og det er barnas dag. Selv om det er en stund siden de fleste av oss var barn, så har vi lov til å bli som barn igjen. Vi kan synge , leke spise is og hoppe i høyet, dersom det bare hadde vært noe høy her. Og med Kine Hellebust kan vi sønge så høgt som vi vil, og vi kan gjønge, te vi får te det vil. Det er demokratiets dag og det er frihetens dag. Friheten, som vi har kunnet boltre oss i snart 80 år, vi vet ikke om noe annet. Men et tordenvær har oppstått i øst, og torden er en illevarslende lyd, og vi vet ikke om det vil gli over eller det vil komme til oss også. Det er dessverre ikke alle som kan nyte friheten slik som vi. Krig og maktmisbruk skjer overalt, og det er ikke bare i Ukraina. Men at det skjer i Europa i 2023, det er en tragedie og en skamplett på vårt siviliserte samfunn. Siden Balkankrigene har det stort sett vært fred i hele Europa, og vi har hatt anledning til å bruke eller misbruke friheten til alt, både nyttig og unyttig, både til godt og til vondt, alt etter mulighet, moral og økonomi. Jeg tenker at er misbruk av frihet godt kan være direkte årsak til krig. Noe å tenke på? Må vi ha et tordenvær i nærheten som kan påminne oss og holde oss våkne? Men nå til dagens feiring. På denne plassen blant nordnorske fjell har slektene i århundrer levet og strevet, elsket og trettet i medgang og motgang. Men midt i dette vokste det fram ei tru ei vilje og et håp om brukbart utkomme for seg og for etterslekta. Kjærlighet til heimplassen gjorde at folk blei boende tross knabre forhold, selv om andre steder hadde flatere innmark, tidligere vår og bedre avkastning. Holandsfjorden er trang og bebyggelsen vanskelig å få øye på. Selv for nabobygdene, og for lokal og sentral administrasjon. Vi må bare innse at vi aldri har vært byen på berget. Men vi hadde fordel av det under krigen. Vi var relativt lite hjemsøkt av okkupasjonsmakten. Veiløshet gjorde sitt til at folk ble boende, for trafikken gikk sjøveien, og bosetninga i kystnære strøk kom først og ble størst og viktigst. Sjøl følte vi oss som Josef i Brønnen, bortgjemt og glemt. Men Vårherre så oss ovenfra og glemte oss ikke. Vi hadde dyr på båsen og høy på låven, fisk i fjorden og potet i åkeren. Naturen i Holandsfjordenkan være lunefull. Vi kunne blitt tatt av ras, vi kunne gått gjennom isen og druknet i fjorden, vi kunne falt ned fra fjellet og vi kunne blåst på havet. Ulykker har skjedd og liv og eiendom er gått tapt, men folket her har lært seg å kjempe mot naturen for å berge liv, men har også måttet kjempe med naturen, for det er tross alt den Vårherre bruker for å holde liv i oss. En dag kom folk med store maskiner (usikker på om det var Vårherre som hadde sendt dem, men mange fastboende ble i hvert fall glade). Endelig skjedde det noe i Holandsfjorden. Vi ble sett. Og det skjedde mye. Noe av det var at vannet vårt ble lagt i rør og laget om til strøm. Strømmen ble fordelt i tråder og ført vekk. Det ble hull i berget som gjorde det enklere å komme seg herfra. Ikke alle som kjørte gjennom hullet kom tilbake. Men det ble noen igjen, og det kom noen nye. Det er derfor vi er her idag for å feire 17. mai. Nå, etter brutale inngrep i skog og mark, dal og fjell, lund og li, har mange først nå oppdaget hvor vakkert det er her inne. I dag har vi gått i tog. Det er ikke Karl Johan og det er ikke kongefamilien på balkongen, men der er likevel noen på fjøstrappa som fortjener å hedres for sin innsats for trivsel og for å ha tatt vare på gammel gårdskultur i Holandsfjord. Samtidig som de tar vare på det gamle, er det stor åpenhet for det som er nytt, noe som Galleri Alfred kan vitne om. Stor takk til Ruth og Jørn og til alle deres hjelpere.