-Min redsel for tyskerne under krigen var stor, men da jeg fikk vite at de hadde tapt krigen var min bekymring for å møte en tysker fullstendig borte. Foto: prikkenoverien

Den vakre våren

Skrevet av Ingunn Annie Dahle
27.05.2018 07:19 - OPPDATERT 27.05.2018 09:19

Det er vår og jeg kjenner en behagelig rastløshet i kroppen. Når våren kommer begynner alt på nytt. Lyset gir kraften til alt “liv” på jorda, også til våre følelser, sorger, gleder og det mer trivielle i hverdagen. Snøen bryr jeg meg mindre om, men den har heldigvis smelta - og takk for det. Nå venter vi på de grønne stråene, knoppene, blomstene og til slutt de modne bærene. Vi plukker og raker i hagen for å legge alt godt til rette for det vakre som snart skal kommer tilsyne. Da vi var barn spiste vi mye surgress. Det var surt, men vi likte det og knaska det i oss med et grin. Heggbæra var den mest populære og vi hang som apekatter i de store trærne ved gammelstua og gomla moden bær. Jeg drømmer alltid om en vakker sommer! Slik var det også i min barndom når vårsola skinte på den bleike kroppen og ga oss en lengsel etter noe som den lange vinteren hadde tatt fra oss. Vi kunne igjen spille fotball, hoppe lengde eller tresteg, og kaste mynt på stikke. Jentene hoppet tau og paradis. Men når ho Karoline deltok i lengdesprang eller sekstimeter sprint, knuste ho alle, også guttene. Denne opplevelsen snakka vi guttene ikke så mye om.

Når vannet i bekker og kulper ble så varmt at vi kunne bade, var den største drømmen oppfylt! Min far og drengene hadde bygd en flott badedam oppe ved skogkanten, og der boltra vi oss hver eneste dag når sola skinte fra skyfri himmel. Vi lærte oss å svømme i svært ung alder, og det var ikke vanlig på den tida.
Den første 17. mai som jeg husker var fredsvåren i 1945. Norge var blitt et fritt land! Min redsel for tyskerne under krigen var stor, men da jeg fikk vite at de hadde tapt krigen var min bekymring for å møte en tysker fullstendig borte. Det var en merkelig glede uten at jeg forstod så mye av det hele. Da meldingen om at freden var et faktum, ble det samling på tunet av alle som bodde på gården, og det var mange. Vi heiste flagget samtidig som vi sang kongesangen.

Flagget var gjemt bort i fem år og det tok lang tid å finne ut hvor vi hadde lagt det, men omsider kom min eldste bror springende med flagget som han fant på et finurlig sted.

For å komme oss nedover til 17. mai - feiringa i Korgen, måtte vi gå fire kilometer. I høyre handa bar vi med oss tøyskoene, den tids joggesko, som vi måtte ta på oss når idrettslekene foregikk. Vi sprang om kapp og fikk premier for deltakelsen. Men ”stangleken” var den artigste. Da satt vi to stykker, mot hverandre, til skrevs over ei trestang uten å nå bakken med føttene. Vi skulle slå hverandre ned fra stanga med hver sin striesekk fylt med tøyfiller. Den som først gikk i bakken hadde tapt. Som vanlig vant min bror nesten alltid. Han var rask og dukket hodet da sekken kom susende. Da gikk motstanderen i bakken til stor applaus fra de mange tilskuerne. Det var stort å møte nye kamerater til leik og moro.

En gang for riktig lenge siden fikk formannen i 17. mai - komiteen beskjed om at den som skulle holde dagens tale ikke kunne komme. Formannen visste ikke bedre råd enn at han sykla heim og henta historieboka fra skoletida. Fra den leste han om det som skjedde på Eidsvoll i 1814. Han leste to sider, og fikk stor applaus.

For oss var 17. mai vårens største begivenhet.

God sommer til alle!

Les mer om:

Gjesten