- Det er alle de andre dagene, de kjedelige og de grå som teller mest. Det er da det er lurest å kysse. Og det er da kyssene smaker aller best.

En annen rytme

Skrevet av Ingunn Annie Dahle
05.05.2018 08:32 - OPPDATERT 05.05.2018 10:32

I skrivende stund sitter jeg på toget fra Tønsberg til Gardermoen. Jeg har vært på årsmøtet i Allmennlegeforeningen. Litt som å være på slektstreff vil jeg si. Tillitsvalgtsapparatet skiftes ikke ut årlig. Ikke der heller…

Jeg hadde vekkerklokka på 05:45. En ugudelig tid. Å sette vekkerklokka på et tall som starter med 05 får meg til å bli mismodig og trøtt allerede lenge før jeg legger meg. Selv med en helt uforstyrret natts søvn i en hotellseng foran meg.

Jeg tuslet ut av hotellet 06:15. Og jeg forventet jo en øde by. Der jeg og trillebagen var de eneste våkne. Jeg skulle tatt hintet allerede i frokostsalen. Den var jo faktisk full av folk. Det samme var Tønsberg. Jeg måtte vente på grønn mann for å komme meg over samtlige gater frem til togstasjonen.

På togstasjonen krydde det av folk. Jeg hadde god tid. Satte meg i vindusstolen på en kaf og nøt en Chai Latte. Det vil si, jeg prøvde å våkne til en Chai Latte. Rundt meg vandret mennesker som så ut som om de hadde vært våkne i flere timer. Nydusjet, sminket, i fullt treningsutstyr med sykkelhjelm på sekken. Når i guds navn står de opp? 04:32??

Nå sitter jeg på toget. Klokka har akkurat bikket det jeg vanligvis har vekkerklokka på hjemme. Folk rundt meg ser ut som om de er inne i sin tredje time på jobb. Ikke et gjesp, ikke et slitent øyelokk å se. Jeg følte meg tvunget til å ta frem Macen bare for å blende inn. Heldigvis hadde jeg dette innlegget å skrive.

Hjem, kjære hjem sier jeg. Der verden starter klokka åtte. Det finnes noen hederlige unntak. En stakkars utskremt som må åpne barnehagen 07:15 for de stakkarne som starter halv åtte på jobb. Men de bytter jo på, det er jo ikke den samme som må til pers hver dag. Personalet på Gibos. Sikkert noen flere som jeg ikke ser, men de har da vett til å ikke stå morgenfresh og flott å vise seg frem langs veien.

Selv klamrer jeg meg til tekoppen og forsøker å våkne når jeg kommer inn døra på jobb. De andre er heldigvis ikke så mye bedre. Man er trøtt. Det er en naturlig sak å være trøtt på morgenen.

Muligens har det noe med sola å gjøre. I Tønsberg ble det jo mørkt på kvelden, og stille, Folk la seg. Hjemme kan vi snart sitte på verandaen og se midnattsolen smile og fortelle at man skal da vel ikke legge seg nå..

Takke meg til Nord-Norge. Med sin mer normale tilnærming til døgnet. Der man ikke får tre sideblikk og spørrerynker i panna hos sidemannen om man ser litt trøtt ut klokka 06:50. Der man heller får et spørrende blikk og direkte spørsmål om hva man holder på med om man kommer joggende gjennom sentrum 07:05.

Takke meg til midnattsol og sene kvelder der man ikke kan legge seg fordi det er så fint. Og man fint rekker jobben selv om vekkerklokka står på 07:30. Iallefall om du ikke skal ha fire unger med deg, men bare har deg selv å tenke på.

Borte bra, hjemme best.

Les mer om:

Gjesten