Folk kikker seg over skuldrene når de går alene, bruker lommelykt, og lager lyd. Ensomme gamle damer, høres ut som et lite orkester på tur hjem fra fest.

Høytid

Skrevet av Rune Meosli
13.10.2017 15:00 - OPPDATERT 13.10.2017 17:00

Vi står midt i årets største og lengste religiøse høytid, for en del av befolkningen. Jeg snakker ikke om islamsk Eid eller Ramadan, men årets høydepunkt for folk som liker å dekke seg til fra topp til tå, og bære synlig våpen. Nemlig elgjakta. Elgjegere er i utgangspunktet de mest harmløse menneskene du kan støte på, unntatt denne måneden, hvor de dyrker sitt killerinstinkt og forvalter naturen for oss alle.

Og her i Meløy har jeg inntrykk av at en bevæpnet mann i kamuflasjeklær og oransje nylonhatt, er mer omfavnet enn der jeg kommer fra. I Namdalen er riktignok elgjakt regnet som gyldig grunn til å stenge kommunehus, svømmebasseng og enkelte skoler i et par uker, men selve jaktlaget blir ikke sett på som en lokal redningspatrulje.

I løpet av barndommen lærte jeg nemlig at elg er en godlynt, rolig skapning, som ikke gjør stor skade, eller større vesen av seg. Akkurat som namdalinger flest, sysler den med sitt, parrer seg én gang i året, smatter gress og tygger litt bark. Derfor blir jeg litt lattermild når svigermor hisser seg opp over en skarve elg i ny og ne. Hun er opprinnelig meløyfjæring, og har absolutt ikke vokst opp med elg rundt seg. Hun har vokst opp med hardt arbeid, dyr på bås og nedbeitet utmark. Uten større vilt enn rype og hare.

Men det er ikke bare svigermor som frykter elg. Jeg har i likhet med elgen, utvandret fra Namdalen, og slått rot lenger nord. Til min store overraskelse har jeg oppdaget at folk flest har et litt anstrengt forhold til elg her oppe. Selv om det er vesentlig færre elg her nord, så virker det som den gjør mye mer ut av seg.  Folk kikker seg over skuldrene når de går alene, bruker lommelykt, og lager lyd. Ensomme gamle damer, høres ut som et lite orkester på tur hjem fra fest. Og alle lar seg skremme, unntatt elgen. Den rusler rolig gatelangs og spiser litt av plenen og prydplantene, før den går over til naboens grønnere gress.

Og da forstår jeg at folk reagerer. Sånn oppfører man seg bare ikke. Ikke en gang der jeg kommer fra. Så er det kanskje ikke uten grunn at denne elgen har utvandret fra Namdalen, og gjort nordlending av seg. Trassig, sta og brautende som den er, ble den sannsynligvis forvist nordover. Til karrige skoger med sitkagran og sidelengs nedbør.

Den første nordlandselgen må ha klart å lokke med seg noen lettlurte elgkuer over grensa til Majavatn, og på denne måten blitt stamfar til generasjoner med sinte, grinete elger, uten sosial samvittighet, ydmykhet eller forsiktighet. De parrer seg når anledningen byr seg, midt ute i naturen. De spiser og drikker det de kommer over, lurer bak hushjørnet og puster tungt i nakken på folk som skal måke snø eller hente posten. De tramper ned busker, blomster, jernbanelinjer og veier, flekker tenner til fremmede og bryr seg ikke om veitrafikkloven. I det hele tatt oppfører den seg som mange andre nordlendinger.
Ikke rart man blir litt redd.

Les mer om:

Petit