Gjesteskribent denne uka er Kari Hamnevold. Foto: prikkenoverien

Hva feiler det deg?

Skrevet av Ingunn Annie Dahle
01.09.2018 06:34 - OPPDATERT 01.09.2018 08:34

  Diagnose. Det er et flott ord. Alle vil kunne bruke ordet «diagnose» nå til dags, og helst om seg selv. Det er så stas å kunne fortelle noen at man har en diagnose. Dette er realiteten for «den syke» generasjonen.

Jeg er en del av en venninnegjeng på fem. Bare nå i sommer fikk to av dem konstatert laktoseintoleranse. Det betyr at fire av fem i gjengen er laktoseintolerante. Å velge restaurant er et mareritt. Ikke bare må alt være laktosefritt, men det må være alternativer på menyen som er uten nøtter, gulrot, egg og tomat. Ja, og så må det være vegetar. Matallergi. Intoleranse. «Blir så dårlig i magen», «Får så vondt i hodet», «Klarer ikke konsentrere meg». Alt vi snakker om er sykdom som var, sykdom som er og sykdom som kan komme.

Mange ganger har jeg hørt den eldre generasjonen hevde at diagnoser som ADHD og matintoleranse ikke eksisterte da de var unge. Da var det bare slik folk var, det var ingenting å skrive hjem om. Min eldre søster kan heller ikke relatere til det vanvittige helsefokuset som preger min generasjon. Vi googler symptomer, drar til legen, tar blodprøver. Legene forteller oss at prøvene er negative, at vi er friske. Det velger vi å ignorere. Vi må ha en forklaring på hver minste lille bevegelse fordøyelseskanalen gjør, hvert eneste lille smertestikk i ledd og muskler. Alle har en gammel skade i et kne eller en ankel. Vi er så vidt fylt tjueto, og vi er diagnostiserte alle sammen.

En påvist lidelse, det være seg mental eller fysisk, medfødt eller utviklet som utgjør et hinder for å leve et normalt liv er selvfølgelig til å ta til etterretning. Men min erfaring er at folk som har en reell diagnose og som må jevnlig behandles og medisineres, ikke foretrekker å snakke om det. Det er vi, som er stort sett friske som gjerne forteller om plager som potensielt kan få en offisiell navnelapp – diagnose.

Man kan forsøke å legge skylden flere plasser; sosiale media, helseprogrammer og til og med foreldrene våre, men til syvende og sist er det vi selv som har skylda. Det er vi som velger å ta tak i det, blåse det opp og spre det videre. Jeg er selv med på hysteriet, selv om jeg ser galskapen. Det har blitt til det ene samtaleemnet alle kan relatere til og hvor alle kan bidra.

Les mer om:

Gjesten