"Jeg ble mobbet og utestengt på skolen"

Det er rart hvor kort tid det tar for et menneske å bli usynlig. 

En dag er nok.
En time er nok.  
Ett minutt er nok. 
Ett sekund er nok.

En stygg kommentar er nok. 
En ørefik er nok. 
Ett slag er nok. 

En tekstmelding er nok. 
Ett bilde i sosiale medier er nok. 
Ett blikk er nok. 

Det er jammen rart hvor kort tid det tar for et menneske å bli usynlig.  

Da jeg var liten, hadde jeg en fri barndom. 

Jeg vokste opp på et lite sted. Jeg hadde rom i øverste etasje. Åpnet jeg vinduet mitt, kunne jeg høre suset fra elva som rant som en sildrende vei gjennom bygda. 

Jeg hadde tre yngre brødre. Jeg var storesøster. Guttejente. Sterk utenpå, men også sårbar.  

Vi lekte cowboy og indianer i skogen. Jeg var alltid høvding. 

Men da jeg begynte på en ny skole, skjedde det noe. 

Saken fortsetter under annonsen.
[annonse]
Jeg husker godt første skoledag. De andre jentene i den nye klassen stod i en stor ring på skoleplassen. Jeg kjente en del av dem fra før, selv om mange av dem bodde i andre bygder.

Jeg husker at jeg gikk bort til den største jentegjengen.
- Hei, sa jeg. De andre kikket nysgjerrig bort på meg. Spenningen dirret liksom i luften.

Jeg var ny, fremmed. Den nye jenta. 
- Du har sånn stygg jakke som bestemora mi har, sa den mest munnrappe jenta i gjengen. Lederen. De andre lo hånlig. 

Det var som å få et hardt og brutalt slag i ansiktet. Tiden stoppet opp. 
-Dunk, dunk, dunk sa hjertet i brystet. 
- Ta deg sammen, din tosk, sa jeg til meg selv og smilte tappert. Så ringte skoleklokka inn til et nytt år. 

Det året ble det verste året i mitt liv.

Jeg fikk stygge kommentarer daglig. Jeg ble bevisst utestengt.  

Tenk deg at du dag etter dag opplever at ingen sier hei og smiler til deg når du kommer. At du går på do i friminuttene fordi du er redd for å sitte alene.

At medeleven trekker pulten bort fra din når de får beskjed om at du skal være på samme gruppe i lag. At du begynner å skulke skolen.

Det er vanskelig å sette ord på slike opplevelser i etterkant, men du husker dem som om de skjedde i går. 

I ettertid har jeg tenkt mye på hvorfor jeg ble et offer. Var det min skyld? Var jeg svak? Av og til har jeg følt det slik.

Allikevel. Nei, det er ikke din skyld, har jeg sagt til barn og unge som har fortalt om mobbing og utestenging. 

Psykologisk forskning viser at alle barn kan bli et mobbeoffer. Mobbere kan imidlertid bruke det minste avvik ved personen som «unnskyldning» for å plage nettopp denne. 

Da er det lett for offeret å selv tro at det er noe ved henne som forårsaker mobbingen. Dette kaller man selvattribusjon: Man vurderer seg selv som årsaken til det som skjer. Selvattribusjon skjer gjerne når man opplever mye avmakt. Da hjelper dette med å skape mening i en ellers uforklarlig situasjon, men det er ingen løsning å skylde på seg selv.   

Det er aldri den som mobbes og stenges ute sin skyld. Det må vi voksne være klokkeklare og tydelige på overfor barn og unge som mobbes og utestenges.

Allikevel. Mobbing er ikke noe du glemmer. Da jeg senere, i et intervju, møtte en ung gutt som fortalte at han var blitt utestengt i mange år på skolen, kom tårene. 

-Jeg følte meg usynlig hver eneste dag. Ingen spurte meg hvordan jeg hadde det. Heller ikke de voksne. Det var det som var aller verst, sa gutten på femten år. 

For noen blir opplevelsen av mobbingen et ikke-tema i ettertid. Dette skyldes ofte deres egen forventning om at når mobbingen er over, så skal også den psykiske smerten opphøre.  Slik er det ofte ikke. 

Men guttens historie fikk et vendepunkt. Og jeg tenker at slutten på historien hans er sabla viktig.

Han hadde møtt voksne og omsorgsfulle mennesker som hadde troa på at han kunne få til noe viktig i livet. At han kunne bli til noe. At han hadde verdi. 

- Nå føler jeg meg ikke usynlig lenger, sa gutten. Og det var han ikke blitt heller. 

Debatt
Kulingen oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.