Jeg har en drøm…

Skrevet av Edmund Ulsnæs
10.11.2016 12:30 - OPPDATERT 10.11.2016 13:30

Så lenge jeg kan huske, har jeg dagdrømt. Masse. 6-åringen som gikk der og sparka stein på gårdsbruket og var trist fordi pappa var så sint – han drømte om noe bedre, selv om han ikke visste hva dét var. Og 26-åringen, nyutdannet med mulighetene foran seg, han drømte om et annerledes og bedre liv.

Nå runder han straks 50, halvgamlingen, men dagdrømmene koker fortsatt. Noen av dem deler jeg visst med mange. For eksempel hva jeg skal bruke dem til, de 12 millionene jeg nå på lørdag vinner i Lotto. Eller vi guttas drøm om hverdagen som profesjonell fotballspiller eller global rockestjerne. Jeg ser det for meg: «Sykepleieren går bort til den gamle mannen – han sitter alene der borte ved vinduet. Klærne hans – de er rene, men ser støvete ut, og det slitne fjeset er stivnet i et grin. Hun tar ham lett på skulderen – ingen reaksjon. Men INNI DET SKRUKKETE OG HÅRLØSE HODET, DER KOKER DET! For der står Edmund (87) på scenen, og de 50.000 elleville tilhørerne brøler opp mot ham!».

Puh. Patetisk? Men ok. Brorparten av dagdrømmingen er om andre ting. Joda, litt om jobb. Men…selv om jeg ofte nok tenker at arbeidsnarkomanien blir min død, så har jeg vel aldri, sånn helt seriøst, gått løs på oppgaven med å finne noe annet. Jeg er fortsatt på feil hylle i forhold til det den mentale helsa mi har godt av, men innerst inne har jeg alltid elsket å være journalist. Så, dagdrømming om annen jobb har ikke vært det verste.

Mest tid går til drømmen om alt som skulle vært annerledes i fortiden, og alt jeg skal gjøre bedre i morgen. Er det rart man sliter med å være tilstede her og nå? Jeg drømmer om lange og avslappende middager og feriereiser med besteforeldre, foreldre, barn, kone, svigerforeldre – dem man skal ha aller nærmest seg, akkurat som i filmene. Og i drømmene klarer jeg faktisk å vise at jeg elsker dem. Men, både besteforeldre og foreldre er borte for lenge siden, og nærheten var uansett skral. Og, der jeg på jobb i hvert fall har lyktes litt, der har jeg i andre nære relasjoner allerede snubla minst 100 ganger. Og er neppe ferdig med dét.

Det er en slags trøst i at jeg ække aleine, vi er mange som har det sånn. For selv om livet mitt ofte er strevsomt så det holder, så har livet også lært meg at jeg ække aleine. Noen tackler strevet bedre, noen glitrer mer og skjuler det godt, men vi dævles jo egentlig rikelig, alle sammen. Ingen slipper unna, selv om det kan se sånn ut når ligninga legges ut, eller i kjendisreportasjene på tv. Moralen i visa? Der er ingen. Men du ække aleine.

Les mer om:

Arkiv Petit