Ukas gjest, Marita Rendal - Jeg er så stressa for Magen er myk og slapp som en brøddeig som siger over kanten på bakebollen, den ene brystvorten er større enn den andre.

Mammakroppen & Julekroppen

Skrevet av Ingunn Annie Dahle
07.12.2018 08:00 - OPPDATERT 07.12.2018 09:00

Jeg står i gangen med ungene og prøver å få dem avgårde til skolen. Iført en tykk morgenkåpe i frottè og ulltøfler, føler jeg meg med ett gammel der jeg står. Jeg kaster et blikk i speilet, og er ikke veldig imponert over det jeg ser. En kvinne som meg, en trebarnsmor i sin beste alder, ung og forholdsvis fresh burde da virkelig se bedre ut enn dette??

Jeg skulle stått der i nattkjole av sateng med matchende kimono, med bare føtter og lakkede tånegler, og håret i en tilfeldig men lekker topp på hodet. Velopplagt og naturlig vakker. Men det jeg ser er ikke engang i nærheten av glansbildet jeg har i hodet.

Det store bølgete håret mitt står som en sky rundt hodet, de mørke ringene under øynene røper at jeg sover for lite, brillene mine henger skjevt på nesen min og det ser alt annet enn bra ut..

Du kan bedre Marita! Jeg setter hendene i siden og ser oppgitt på mitt eget speilbilde. Joda, jeg kan jo det, og jeg skjønner jo at når jeg går rundt sånn så innbyr jeg kanskje ikke akkurat til romantikk heller. Men skulle jeg sett ut som på glansbildet i hodet mitt, så hadde jeg frosset i hjel! Ikke er det særlig praktisk å gå rundt slik heller. Jeg kan ikke se for meg at jeg kunne hente inn bikkja, eller satt søppeldunken på veien i det antrekket..

Minstejenta spør hva jeg ønsker meg til jul. Jeg ønsker meg en ny og bedre utgave av meg selv. «2019-Special Edition!» En full makeover med ny kropp! Men det kan jeg ikke si..

Leggene mine har lilla åreknuter som ser ut som et barn har tegnet med fargestift, lårene mine har cellulitter som små fingeravtrykk i lekedeig, rumpa er flat og på vei ned i tøflene mine, magen er myk og slapp som en brøddeig som siger over kanten på bakebollen, den ene brystvorten er større enn den andre, bicepsen på armene ser ut til å ha ramlet ned på undersiden og ikke vet hvor de skal gjøre av seg. Rynkene i ansiktet vitner om at jeg har vært mye sint og frustrert, håret mitt fylles stadig av krøller og babyhår som blir til et uregjerlig rede av hår. Jeg sukker tungt og ser bort på minsta som iherdig leter etter dagens antrekk. Hun smiler lurt til meg, og jeg ser ned på meg selv. Jeg har skapt henne, kroppen min og jeg.

Jeg rister av meg alt det negative jeg tenkte for bare noen sekunder siden, prøver ihvertfall, og jeg føler meg stolt. Kroppen min er faktisk et kart over min vei i livet fram til i dag. Den forteller en historie om mine tre svangerskap, fødsler og barn. Den vitner om min psykiske helse og om vanskelige tider, vektforandringer på nesten 30 kg, om bæring og byssing i de sene nattetimer, nattevåk, hårtap og favoritt-ammepuppen. Den sier noe om alt det vonde og alt det gode jeg har gått gjennom, og det er vakkert! Innerst inne elsker jeg egentlig mammakroppen min, og jeg skal finne et bedre ønske til jul.

Heia mammakroppen og julekroppen! Jeg skal bære deg med stolthet!

Les mer om:

Gjesten