- Jeg fikk ro i vågen på Inndyr fra jeg var 7 år. Og låne «Bamse», sjarken på 18 fot fra jeg var 12 år. Sabb 4 hk, sveivhjul og tennsigarett. Havet er alt for meg. ..

Mitt sommerminne

Skrevet av Anne Mette Meidelsen
07.07.2018 15:00 - OPPDATERT 07.07.2018 17:00

Et tregstartet, analogt minnekort i en musikers hjerne, mer som et hullkort, gjør at jeg må få lov til å ta deg med til i nåtid for å huske fortid.

I sommerminne- mimrende stund sitter jeg på hurtigruta på nord. Det er tidlig i juni, ingen har strødd «melis» på Landego i natt; det er helt feil det som Terje Nilsen skriver i visa. Nei, noen har derimot kastet en pose mel på Landego i natt. Kanskje derfor jeg ikke husker.  «Når nettene blir lange, og kulda setter inn», handler altså om midnattssol og iskalde dager i juni.

«Å, eg minnes», sang vi i mai. Minst 24 ganger i løpet av hele sangen. Det var lett for Elias Blix å sitte sørpå og minnes lyse, svale sommernetter. Fotografier kommer uten temperatur som vi vet. Indre bilder intet unntak. Minner kommer tregere i kulde. Dessuten, tiden farger minnene positivt.  Sommerminnene mine, spør Framtia? Vent, no spørs det om det ikkje livnar i Lund, båten vekker liv i noe:
Jeg husker nemlig jeg stakk av fra sommerjobben på kirkestedet i Gildeskål til kjæresten i Sandnessjøen. Med hurtigruta. En kjærlighetssyk tenåring måtte unnskylde seg med lua i handa til presten i etterkant.
Jeg husker nemlig jeg stakk av fra sommerjobben på kirkestedet i Gildeskål til kjæresten i Sandnessjøen. Med hurtigruta. En kjærlighetssyk tenåring måtte unnskylde seg med lua i handa til presten i etterkant. Topplue, FoGG-jentene var knapt født. Jeg tenkte jeg gjorde det godt igjen ved å lære opp prestens datter til å kjøre mini-traktor. Hun var toppen 10 år, og veltet ikke bare én gravstein på sin ferd. Hun ble forresten også musiker. Hvorvidt hun også stakk fra sommerjobben i tenårene vites ikke.

Båten er godt uti Vestfjorden når jeg plutselig kommer på Henning. Somrene i Ringebu i Gudbrandsdalen hos besteforeldrene mine var et eldorado med Henning. Hans familie eide et plast-fabrikk, og de rognebærrørene vi laget i den sommerstengte fabrikken har verden siden ikke sett maken til. Henning heter Elvestad til etternavn, og vips føres vi tilbake til nåtid, og årsaken til at jeg kom på Henning. Har jeg husket å slå på varmen i Hennings families strømførende rør? Elvestad-rør er roten til alt godt. Og alfa og omega året rundt nå.

Apropos greske bokstaver: jeg fikk ro i vågen på Inndyr fra jeg var 7 år. Og låne «Bamse», sjarken på 18 fot fra jeg var 12 år. Sabb 4 hk, sveivhjul og tennsigarett. Havet er alt for meg. Glem fjellet. Glem Rondane der slekta har fiskebu og seter, og ørreten er større enn størst, glem Ringebufjellet der fjellene er eldst, og Rørosviddas spennende gruveruiner, nei, jeg må på havet.

Å skape varige opplevelser, å skape minner, er mer i fokus nå enn å ta vare på minner. Sommerferien med ungene er nært forestående. Skal man lage tradisjoner, eller skal man peise på med nye ting hver sommer? Jeg tar dem med nordover. Til havet, og forhåpentligvis PÅ havet. Til småsei som kokes på sparket, flatbrød de har bakt med sine besteforeldre, til netter som bare får vare, siden det er på natta solen skinner. Ihvertfall slik jeg husker det fra de 47 første somrene i mitt liv.

 

 

 

 

 

 

 

Les mer om:

Arkiv Gjesten