- Det ble mørkt. Stummende mørkt. Hele byen var plutselig usynlig. Trafikken stoppet, folk satt fast i heiser, svingdører beveget seg ikke. Gjesten, Åshild Ursin.

Novemberlys

Skrevet av Ingunn Annie Dahle
17.11.2018 07:55 - OPPDATERT 17.11.2018 08:55

Akkurat idag, på en våt og mørk høstdag før advent, skulle jeg ønske jeg kunne skrive ode til lyset. Lyset, som blir mer og mer verdifullt dess mindre vi ser av det.

Det er jeg ikke istand til, men jeg kan da komme med noen betraktninger. Sommeren gikk uten de mange solskinnsdager, men hvor godt sitter de ikke i minnet, de få hele eller halve dagene vi fikk. De kan spre sitt gyldne lys over hele sommeren slik at det vi husker er en sommer i lys.

Enda kan vi håpe på et skimt av sol noen dager framover, men når den blir helt borte, tenner vi våre adventslys, og da savner vi ikke den blendende lyskula så mye.
Jeg betrakter de vakre bildene som legges ut på fb og eller instagram; himmelsk aftenlys og kaskader av farger, fordi lyset brytes av de mange «lysenglene» som marmorerer skylaget og sender solnedgangen minutt for minutt, rett inn i netthinna vår - man kan bli religiøs av mindre.
Nå henger tåka nedover fjellsida og danner bakteppe til en dompap som sitter på en kvist og visstnok har tenkt seg til fuglebrettet. Men det er godt bevoktet av et titalls meiser. Tålmodighet lønner seg imidlertid alltid, og om litt sitter både papemann og kona og roter i brødrestene. Og nå er det så lyst at jeg ser fargene. Vakre er de, småfuglene. Helt perfekt skapt til sine egne livsvilkår. Men det er nå fint å kunne hjelpe dem med litt matauk.

Her om dagen oppsto en situasjon i en av våre største byer. Det ble mørkt. Stummende mørkt. Hele byen var plutselig usynlig. Trafikken stoppet, folk satt fast i heiser, svingdører beveget seg ikke, folk famlet rundt ved hjelp av hodelykter og mobiltelefoner. Skremmende! Nå varte det hele bare 45 minutter, men det må ha satt noen tankeri sving hos forhåndsprogrammerte bymennesker som plutselig måtte lete etter en plan B.
Hva om dette skjedde igjen, og situasjonen ikke lot seg rette på?

Nå går vi mot årets desidert største lysfest.
I jula tennes alle lysene, både de indre og de ytre. Da skal ingen krok være mørk og ingen, hverken fugler dyr eller mennesker skal behøve å famle rundt i mørke og lete etter mat eller husly. Det er slik vi alle ønsker det, og vi kan gjøre noe med at det blir slik. Klarer vi å tenne lyset i oss selv slik at vi ser behovene hos andre?

Jeg gleder meg til jul, nettopp på grunn av alle lysene, og jeg har ingenting imot at advent også er en lystid og at butikkeierne er tidlig ute for å minne oss om dette. Men juletreet kan de vente med.

Forventningens glede er da også en glede, og advent er nettopp forventningens tid, hvor Kirken i håp har sett fram til Kristi gjenkomst og i tålmodighet hatt det som sitt sentrale tema gjennom århundreder.

Adventus Domine I

Les mer om:

Gjesten