Slutt, men ikke forbi

Skrevet av Ingunn Annie Dahle
04.01.2019 12:55 - OPPDATERT 08.01.2019 09:16

32 års avishistorie nærmer seg slutten. For damene i Meløyavisa betyr det også en ny begynnelse.

Mye avishistorie sitter i veggene i redaksjonen hvor damene har hatt sitt faste tilholdssted siden starten av 2000-tallet da de investerte og kjøpte eget. Innrammede minner på veggen fra både ukebladoppslag og type Næringspris vitner om at de har fått oppleve mye og mangt gjennom arbeidslivet. År de trofast har dedikert, sammen, til en felles lidenskap. På lokaljournalistikkens alter er det ofret en hel del, alt i den beste mening, selvfølgelig.
- Jeg har nok i perioder vært mer sammen med disse jentene enn min egen familie. Det har kostet, men jeg ville ikke valgt et annet liv, understreker Bente Haldorsen (61) – sjef og redaktør.


Godt, men også vedmodig
Firkløveret tar imot den forargede, tidligere konkurrenten, Framtia, denne vinterdagen. Her inviteres man inn i «løvens hule», nå skal det samarbeides og to lokale skal bli til én. Mens Framtia er takknemlige for at damene valgte sammenslåing, er Bente, Brynhild, Ann og Hanne nærmest litt forventningsfulle, nå blir livet et helt annet.
- Jeg skal kanskje tilbringe litt mer tid i lenestolen, selv om jeg egentlig er skikkelig dårlig på å sitte stille.
Hun gliser skeivt, sjefen. Og mottar lune smil fra de andre i retur. Vel er det kanskje sant som de påstår – at det av og til har gått ei kule varmt når de ikke har kunnet enes om saker og ting. Men samhørigheten de har seg imellom ligger smurt tjukt utpå. For noen blir «avskjeden» vemodig, noe å grue seg litt til.
- Det har kanskje ikke gått helt opp for meg, at vi ikke skal jobbe sammen mer. Når vi starter å rydde kontorene i januar blir det nok mer virkelig. Rart, sikkert litt trist, tror Hanne Hammernes.


Mye endringer i de 30
En lang historie som ikke kan redegjøres for, sånn helt på sparket. For hvem har tid å bruke på mimring i det daglige kavet? Bøker hentes frem fra bakrommet, innbundne sider med tilbakeblikk fra alle årgangene hvor disse damene har vært med på å fortelle viktig lokalhistorie. Først fra Meløy, senere også Rødøy og Gildeskål. Det smiles og prates, et lite dykk ned mellom røde permer får husken på gli, vipps var hele intervjuet glemt og Framtia bare et ganske uviktig parantes langs ei mangeårig tidslinje.
- Det er store forskjeller på da og nå. Internett og digitalisering har endret måten å jobbe på. Fra klipp og lim og stresset for å levere ferdige sider på bussen til Bodø og trykkeriet, til dagens produksjon hvor alt sendes via nettet og man knapt tar i papir før trykk. Endringene har vi gjort mye for å henge med på, jeg synes vi har klart det bra, mener Ann Ytresand som er den med lengst fartstid i bedriften.
- Før var vi mye på kurs og reise, Hanne satt flere år i styret til LLA*. Det var viktig å holde seg oppdatert i en bransje i stadig endring, erindrer Brynhild Hegge Sørgård (62).

Litt om hverandre
- Ann er veldig lojal. Aldri syk. Hvis hun blir dårlig, da er det alvorlig. En gang var hun på jobb med gallestein, men da var hun hun bleik. Sykehuset blei neste stopp etter at hun var ferdig på arbeid. Kapasiteten er bare formidabel.
Den omtalte Ann reiser seg og går ut, hun er som mange andre damer, ikke særlig flink til å ta imot ros og gode ord.
- Hun er redaksjonens muntrasjonsråd. Men har hun solbriller på inne, da er det fare på ferde og et tegn på at formen er laber.
Latteren runger mellom de tre som har fått i oppgave å beskrive kollega Ann. De veit ikke at snart er det deres tur til å motta de gode komplimentene fra venner som vil vel. Så blir det som en slags øvelse, det også. Det er kanskje alltid lettere å gi enn å få.


Litt mer om hverandre og kjærligheten
Og så snubler ordene uvørent ut over bordet, mellom veggene. Om Hanne som er en kløpper med regnskap og alltid har stålkontroll. Som er god på alt og absolutt ikke kan unnværes. Som sjelden tar kaffepause mellom slagene, selv om hun er blitt bedre på akkurat dét de siste årene.
- Herregud, nå må jeg da ha fått en glorie!
Hanne smiler litt overgitt med lettere rødme i kinnene, egentlig klar for at det skal snakkes om noen andre.
- Brynhild kommer overens med absolutt alle, alltid rolig og avbalansert. Det er vanskelig å si nei til henne, hun er så snill. Artig å ha med på reise og temmelig slagferdig.
Sier Bente mens hun selv venter på «dommen» fra de andre damene.
- «Verdens beste sjef» som aldri hisser seg opp. Takler det meste med stoisk ro. Raus og kraftfull, slagordet kommunen har gjort til sitt passer godt på lederen i bedriften mener Ann og fortsetter: 
- Vi har hatt stor frihet i jobben, men samtidig vært selvstendige. Har vi hatt konflikter så har vi vokst på dem, jeg tør å si at vi er glade i hverandre. Det blir et savn og ikke møtes hver dag, helt klart.
- Vi har utfylt hverandre på en god måte og hatt respekt for hverandres meninger. Det har ikke vært en bakdel å være bare damer på jobb. Det eneste må være at vi nok har akseptert en del «gratisarbeid» i perioder hvor det har vært nødvendig, nikker Brynhild ettertenksomt.

Samfunnsoppdrag og PFU
Mye diskusjon om lokalavisas viktige samfunnsoppdrag i det siste, også Meløyavisa har stått i stormen. To ganger har de blitt innklaget til PFU*, men ble frikjent begge gangene.
- Det er ikke alltid like enkelt å skrive om upopulære saker når man er «på hei» med de aller fleste. Mange ganger har jeg blitt konfrontert med ting vi har hatt på trykk- eller ikke har skrevet om. Derfor har jeg ikke lenger et sosialt liv her i Meløy, det er litt slitsomt gå ut for å ha det artig og så bli møtt med forslag, kommentarer og alle meningene, innrømmer Bente som har egen base i Bodø.
- Selvfølgelig vil vi at folk skal engasjere seg, men de klarer ikke alltid å skille mellom jobb-Bente og den private. Når det er sagt så har jeg alltid klart å distansere meg fra ting på arbeid når jeg har fri. Ellers kan man ikke være journalist og redaktør særlig lenge.
Hanne repliserer:
- Jeg har episoder som følger meg den dag i dag. Som jeg tenker på av og til. Noen ganger har det kostet en del å være en slags «offentlig» person som alle vet hvem er!
- Har du noen gang vært redd på jobb, Hanne?
- Ja, det har jeg…..

Ikke bare oppturer
Alle som har fulgt med i utviklingen av mediebransjen vet at de siste årene har vært utfordrende. Nedgangstider når det kommer til annonsepriser og abonnement, har gjort det vanskeligere enn før å oppnå lønnsomhet. Bente og co legger ikke skjul på at også de har hatt motgang.
- I nedgangstider har vi jobbet hardere og hatt flere timer. Noen ganger kan vi vel kalle det vi har holdt på med for et realt dugnadsløft, tror redaktøren som gjerne skulle hatt ei bedre pensjonsordning.
Man blir ikke rik av å drive lokalavis, i det minste ikke i kroner og ører.
- Men verdifulle erfaringer har vi flust av, smiler Hanne.
Alle har de hatt det travelt, alltid. Men det er greit, opplest og vedtatt, når det har vært likt fordelt på alle fire. I tillegg har jobben har de til sammen fostret 16 barn underveis. En enorm frihet har gjort det mulig å holde på så lenge, understreker de.
- Det er slett ingen selvfølge at man klarer å opprettholde en bedrift med fire arbeidsplasser over flere tiår. Det er en bragd vi faktisk er stolte over, understreker Bente som sammen med de andre damene har klart brasene sjøl - uten store offentlige tilskudd bortsett fra pressestøtten.
- Jobb har alltid betydd mye. Det er kanskje å banne i kirka, men det hendte vi tok barna med på jobb hvis de var syke og hadde flatseng til dem på kontoret, mimrer Ann.
Bente repliserer raskt:
- Det hender nok at jeg får en stikker eller to fra barna mine om at avisjobben tok vel mye tid i barndommen deres

Slutt, altså
Så blir det stille. Ei lita stund. Fotografering er unnagjort, kaffekoppene er tomme. De første tankene om det endelige oppbruddet har modnet et helt år snart. Hva skjer videre med de fire damene som har vært lim og lupe i et lokalsamfunn i stadig utvikling over flere tiår?
- Mer tid sammen med barnebarna, det vil jeg prioritere.
Bente nikker ettertenksomt. Inni seg et sted har hun en ekte globetrotter liggende på lur. Hun reiser gjerne alene, da er det lettere å komme i kontakt med nye mennesker. Tunisia og Frankrike topper reise-ønskelista men det er mye en eventyrlysten eks-redaktør kan tenke seg til å oppleve.
- Ja, jeg er nok rastløs. Det kan godt hende jeg finner på å jobbe litt innimellom. Hvis jeg får lyst.
- Det blir en frihet å få bestemme over tiden min, mener Brynhild som også vil ut i verden – hvis hun klarer «få gubben med».
Ellers har de ikke hobbyproblemer de to damene fra Meløya. Også Hanne har prosjekter i fleng. Eget galleri hun vil utvikle. Livet blir neppe kjedelig selv uten lokalavisengasjement.
- Jeg skal jo søke nye utfordringer i arbeidsmarkedet. I tillegg blir det godt med mer fritid, innrømmer Hanne som har interesser nok å fordele døgnets timer på.
- Jeg starter mitt nye liv med å reise til Thailand, smiler Ann og innrømmer i samme slengen at hun gjerne skulle hatt mer formell kompetanse. Det kan føles litt skremmende å havne i jobbsøker-kø etter så mange år med fast og sikkert.
De fire er i alle fall skjønt enige om følgende:  
- Vi har ikke angret en dag, vi har hatt det rikeste arbeidslivet som tenkes kan. Og så vil vi gjerne takke! Takk til alle som har jobbet sammen med oss i kortere eller lengre perioder. Takk til leserne og annonsørene. Meløyavisa har vært til glede, frustrasjon, forbannelse og vi har klart å engasjere. Det er akkurat slik det skal være, mener nå vi!

Debatt
Kulingen oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.