Sommerfjøs og siladråpe

Skrevet av Ingunn Annie Dahle
01.07.2018 12:00 - OPPDATERT 01.07.2018 14:00

Sommerfjøset var en viktig del av min barndoms sommer. Det var rødmalt, for det skal nemlig et ordentlig sommerfjøs være. Som bygning var det ikke rare greiene. Det var lite, hadde bås til ei ku og en kalv pluss en krok til fjøsskammel, møkkspade, sopelime og noen bunter hesjetråd, samt plass til mor med krakk og melkebøtte. I all sin enkelhet tronet det likevel som et lite utkikkstårn øverst på innmarka.

Far bygde sommerfjøset av gamle materialer. Hvert bort og hver bølgeblikkplate hadde et tidligere liv, med sorg og glede, fra ei gammel tyskerbrakke i Glomfjord. Disse fjølene fikk en lykkelig slutt: de ble sommerhjem for ei godslig ku.

Sommerfjøset bar sitt navn med rette: det så ut som en liten sommer, det luktet sommer, sendte ut sommerlyder, døra vendte mot sommerskogen og det smakte sommer av varme melkedråper.  Det lille rødmalte krypinn var plassert midt mellom fire store bjerketrær som raget høyt over taket og dannet lé og vakt når austavinden slet i takskjegget. I mai fikk bjerkene grønne ører som lyttet etter kuraut og klirr fra ei melkebøtte.  Fra vindusgluggen på sørveggen var utsikten upåklagelig: mot en blågrønn og oftest stilla fjord, mot slåttmark og storhegga, naboene i Storvikneset og mot fjellrekka i sør hvor selveste Helgelandsbukken var majestet.

Når maimåneden tuslet ut av kalenderen og de siste snøflekkene sildret til havs og verden ble lysegrønn, forestilte jeg meg at  også sommerfjøset våknet til liv etter vinterdvalen.  Det blinket med gluggen og rettet seg i mønet i pur forventning om den forestående sommer. Den ante nok at høystålet på låven var tomt og at kyrne fra nå av måtte stille sulten i skogens forråd.  Fra nå av skulle sommerfjøset være hjem og ly og sentrum for ”Frøya”, som mor mente var fjordens beste og snilleste ku.

Mens kua godtet seg med saftig gress mellom busk og kjerr i utmarka, sto sommerfjøset tålmodig og ventet på mor mi og meg, på ”Frøya” og kveldsstell. Kanskje dryppet det litt fra takskjegget etter regn fra våte sommerskyer som drev mellom Holandsfjordfjellene.  Var værgudene i dårlig lune, kunne det plaske høylydt og vedvarende på bølgeblikktaket. Men i båsen var det tørt og lunt og lukt av skog og ku. Og der kunne ”Frøya” ligge med døsig blikk etter kveldsstellet, alt mens den tygget drøv og drømte om gamle tråkk til saftig beite.

Mor mente at sommerfjøset alltid åndet av en vederkvegende ro. Intet kav eller jag, intet mas fra ungeflokk, ingen som forlangte mat på bordet og klær på kroppen. Når mor satt på fjøsskammelen, med melkebøtta i fanget og hodet lent inn til kua, var det varmen fra ei godmodig ku og lydene fra siladråpen i bøtta som gav tanken vinger og sinnet fred.

Jeg elsket å være med mor mi til sommerfjøset. Mens mor melket satt jeg gjerne fremst i båsen og snakket med kua.   Når ”Frøya” dytta bort i meg med mulen, skjønte jeg at hun likte at jeg var der. Vi var venner.  Etterpå vanket det siladråpe i medbrakt kopp, før mor og jeg tuslet ned bakken og hjem til familiens kveldsstell.

Den gang -  ja, det var før jeg visste hva det vil si å være snart seks år og endelig voksen … Selv om sommerfjøset for lengst er borte fra denne verden, fornemmer jeg den dag i dag smak og lukt, bilder og lyder, atmosfære og stemning, den velsigna freden. Lunere sommerminne, som attpå til varte en hel liten evighet, kan jeg så visst ikke ha.

Anfinn Myrvang

Les mer om:

Gjesten