- Nå er jeg 82 år og opplever en verdenskrise som i media ofte blir assosiert med forholdene fra andre verdenskrig, skriver Torfinn Holmslet. Foto: Prikkenoverien.

”Tredje verdenskrig”

Skrevet av Torfinn Holmslet
08.05.2020 11:40 - OPPDATERT 09.05.2020 11:02

Tre år før andre verdenskrig i 1937, ble jeg født inn i denne verden. Fra jeg var fem år i 1942 har jeg klare minner fra krigsårene som aldri blir visket ut av mitt hode.

Minnene er ikke bare preget av grusomheter, men klare bilder i farger som forsterker det hele. Gleder og engstelse i skjønn forening. I begynnelsen av krigen flytta prestefamilien som bodd på Hemnesberget inn i gammelstua på min heimgård, Holmen, eller Holmsletten som den også ble kalt. Med bestemor og fire barn var det syv personer som flytta inn på gården. For oss tre gutter som var yngst var dette veldig spennende. Tyskerne bomba Hemnesberget og det ble veldig utrykt for prestefamilien. Derfor kom de og ville bo i gammelstua, og der trivdes de godt. Noe seinere i krigen ble presten sendt i fangenskap på Grini. Det ble et sjokk for familien! Men han kom tilbake like etter freden i god behold!

Prestefamilien fra Hemnesberget bodde i gammelstua under krigen. Her står  bestemora i familien sammen med to av prestedøtrene. Den sjenerte gutten lengst til høyre er Torfinn (6 år). Foto: privat.

Nå er jeg 82 år og opplever en verdenskrise som i media ofte blir assosiert med forholdene fra andre verdenskrig. Antall døde i verden av denne pandemien er vanvittig mange og sammenlignes med antall drepte soldater fra siste verdenskrig.  Det som ikke kan sammenlignes er alderen på de som nå dør av corona  - viruset og alderen på soldatene  som falt under krigen. Men liv er liv uansett alder! 

De fleste forståsegpåere mener at dagens krise får alvorlige økonomiske konsekvenser. Dette til tross for en verdensøkonomi som aldri har vært så gigantisk som i det 20 århundre. Rikdommen som har flommet over oss, er stadig blitt mer og mer ulikt fordelt mellom menneskene. Men jeg er sikker på at det er nok å ta av! Vi har lite å frykte!

Jeg minnes gleden i 17. mai- toget i 1945! Da var det blitt fred i landet, en uke før 17. mai. Jeg var 8 år og hadde aldri opplevd noe slikt med glade og hylende mennesker over alt. Min sjenanse satte en demper på min utfoldelse, men jeg viftet med det norske flagget så godt jeg kunne. Jeg var nokså usikker på hvorfor det ble slik? 

Da jeg kom heim og gikk opp på loftet for å legge meg, måtte jeg ta igjen noe av det forsømte fra tidligere på dagen. Jeg tok flagget i handa og ropte tre ganger tre hurra for friheten: HURRA-HURRA-HURRA- HURRA-HURRA-HURRA-HURRA-HURRA-HURRA! 

Gaula jeg så høgt jeg klarte oppe på loftet. 

Min mor kom opp i loftstrappa og ropte: 

-          Torfinn, ka e det som feila deg?

-          Mamma, det e jo fred i landet! ropte jeg tilbake.

Jeg hørte ikke mer fra loftstrappa! Mamma var veldig lettflira og gikk ned på kjøkkenet for å flire seg ferdig. 

Holmen/Holmsletten 1918. Foto: Privat.

Jeg vokste opp på en slektsgård i Leirskardalen og min bror var den 10. bruker fra samme slekta fra 1600-tallet. Leirskardalen var en meget frodig dal hvor det ble produsert mye korn med kornstaur overalt på jordene. Dette bildet er litt spesielt da bøndene på denne tida etter første verdenskrig, også i nord ble pålagt å dyrke korn på grunn av vanskelige tider. Jeg husker i min oppvekst at vi dyrka mye bygg hvert eneste år. Byggmjølsgrøt fikk vi servert flere ganger i uka, men dessverre uten sukker i årene med sukkerrasjonering etter 1945.

Jeg husker også fra min oppvekst at ei dame som bodde øverst i dalen dyrka mye epler under de sørvendte fjellene. Epler har alltid vært min favorittfrukt!

 

Min utdannelse etter grunnskolen og framhaldsskolen starta i 1952 med realskolen på Hemnesberget og deretter gymnaset i Mosjøen med avsluttende eksamen i 1957. 

Men hva skjedde etter andre verdenskrig? Det husker jeg veldig godt! Jeg er den dag i dag veldig imponert når jeg tenker tilbake på utviklingen av de lokale behov på Helgeland de første årene etter krigen. Hvordan kunne Norge like etter krigen fremskaffe så mye penger for å bygge opp det norske samfunnet med industri, velferds- og kulturtiltak over hele landet? Det var den norske stat og Stortinget i front som bevilget penger til disse tiltakene. Hvordan var det mulig? Men vi må ikke glemme Marshallhjelpen som var et viktig bidrag fra USA. Dette utgjorde ca 3 milliarder kroner og var av stor betydning for oppbygginga av landet vårt.

Fra 1946 og gjennom 10-20 år ble det foretatt enorme investeringer av indudtri i Rana og Vefsn med flere tusen arbeidsplasser. Grunnlaget ble lagt ved å bygge et av Norges største kraftverk i min heimbygd Korgen. I 1946 ble den lille bygda invadert av Vassdragsvesenet med 1000 anleggsarbeidere fra hele landet som skulle bygge Røssåga kraftverk. Dette skulle i første rekke gi kraft til Norsk Jernverk på Mo i Rana, Aluminiumsverket i Mosjøen og selvfølgelig også til befolkningen og andre mindre foretak på Helgeland. På grunn av oppdemningen av Røssvatnet ble det Norges nest største innsjø som forsynte to store kraftverk langt inne i fjellet, et ved Bleikvasslia og et helt nede ved Korgen, flere hundre meter inne i fjellet. Som takk for innsatsen bygde Staten et av de fineste samfunnshus på Helgeland som ble benyttet til fester, konserter og mye annet.

 

Etter min avsluttende militærtjeneste i 1959 fikk jeg gleden av å arbeide på anleggene i Korgen og på Norsk Jernverk. Dette var med tanke på ingeniørutdanning i Trondheim som krevde industripraksis. Det ble en erfaring og læring som jeg husker med glede. På Jernverket arbeidet jeg på forskjellige avdelinger og fikk et godt innsyn i jernproduksjon. To måneders praksis fra Jernverkskaia ga meg spektakulære opplevelser i et miljø med mange spesielle mennesker. Ikke minst var det fantastisk å høre på de politiske diskusjonene inne på spleiseverksted der de laga lastestropper til lastekranene. Der inne var det varmt og godt med to solide kraftkarer som jobba med sitt når de politiske slagordene hagla mellom veggene. Et stort flertall av arbeidstokken på kaia var kommunister. Arbeidsformannen var en ivrig arbeiderpartimann som i diskusjoner ofte fikk så ørene flagra. Den som hadde ordet gikk ofte rundt i rommet med knytta neve, og ble temperaturen høg nok kunne du plutselig høre et kraftig smell da ytterdøra i forbannelse ble slamra igjen. ”Værsågod neste!”. Dette ble en sterk kontrast fra de bondepolitiske diskusjonene i Leirskardalen. En utrolig opplevelse for en bondegutt på 22 år!

 

I sommerferiene i studietida jobba jeg flere somrer som maskinist på Nedre Røssåga kraftstasjon. Det ble ikke ingen ingeniør av meg, men realfaglærer i fysikk, matematikk og kjemi. Men praksis fra en stor kraftstasjon var godt å ta med seg. Ikke minst sommerlønna!

Pandemien i 2020 vil sikkert vare noe over et halvt år. Andre verdenskrig varte i 5 år. Hvilke av disse to nedturene er det vanskeligst å komme seg opp fra? I 1946 hadde vi ikke et oljefond, men det har vi i 2020. Verdien er nesten 10 billioner kroner. Norges reservefond. Vi kommer ikke til å lide noen nød! 

Her i Meløy vil det bli realisert flere prosjekter, blant annet ”SVART” som nettopp ble omtalt i An. Endelig blir det fart i bygging av både bru og hotell. Og Fykantrappene skal renoveres til en høgre standard.

I Glomfjord industripark som har god erfaring med hydrogenproduksjon, vil det være helt naturlig at dette videreføres under mottoet: 

”FRA VANN ER DET KOMMET TIL VANN SKAL DET BLI! 

OG IKKE ET ENESTE CARBONDIOKSYD SKAL SLIPPES FRI”!

Dette blir verdens reneste drivstoff med priser på omtrent samme nivå som diesel og bensin. Nå har Meløy virkelig muligheten. Vann har vi nok av.

Jeg har håpet på realisering av dette  prosjektet i mange år. Dette vil gi industriparken i Glomfjord et skikkelig løft med ovasjoner fra miljøaktivistene!

I løpet av disse coronadagene kommer det ofte betraktninger om hva som vil skje i den nærmeste framtid med folks holdninger og meninger. Vi kan kalle det filosofiske betraktninger om både politikk og tro. En professor som heter Hyland Eriksen bidro med gode kommentarer om dette på TV.

Fra 1946 og gjennom flere tiår var det arbeiderbevegelsen som dominerte den politiske arena. Etter et halvt år med særdeles sterke erfaringer er jeg spent på om hvordan dette kan prege samfunnsdebatten og våre politiske avgjørelser.

Uten å trekke forhastete konklusjoner får vi heller vente og se hva som skjer.

Tross det skremmende halvåret har jeg god tro på framtida!

8. mai 2020

Hilsen Torfinn Holmslet