Gjesteskribent denne uka er Kari Hamnevold. Foto: prikkenoverien

Understimulert

Skrevet av Ingunn Annie Dahle
04.10.2018 10:32 - OPPDATERT 04.10.2018 12:32

Etter jeg fullførte bachelorgraden min ved universitetet nå i vår, har andelen av ny informasjon som hjernen min blir utsatt for gått betraktelig ned. Det er ikke flere pensumbøker å lese, ingen flere rapporter å skrive. Jeg har vært vant til å bryne meg på noe hver dag i seksten år med skolegang, og nå som den delen er over, vet jeg ikke helt hva jeg skal ta meg til.

Jeg har alltid hatt urolige hender som lengter etter noe å fikle med. I skoleårene kunne jeg tvinge dem ned i en notatbok eller over et tastatur i form av lekser, analyser og rapporter. Jeg har prøvd ut ulike hobbyer i løpet av livet og konkludert med at det eneste som kan holde meg fokusert og opptatt et par timer, er det å skape noe selv, enten det er et maleri eller en genser. Ingen strømmetjeneste som er tilgjengelig, klarer å holde meg i ro. I så fall må jeg holde hendene opptatt samtidig som jeg ser på film eller serie.

Mange timer, dager om ikke uker, har gått til å være kreativ. Dette har senere vist seg å være en uvane, ettersom at jeg har ustoppelig trang for nyskaping.

Nå har denne trangen nemlig manifestert seg i en evig produksjon av håndverk. Ferdige par lester og votter spretter fra pinnene i hendene mine, jeg har blemmer på fingrene, kaker og boller bygger seg opp i store hauger på kjøkkenet, jeg har kjøpt mer garn enn jeg noen gang vil få bruk for, keramikkleiren står opp til albuene; jeg gjør alt for å holde hjernen opptatt. Det går så vidt noen minutter fra ett prosjekt er ferdig til jeg har begynt på et nytt. Jeg klarer ikke stoppe.

Celler, proteiner og kjemiske formler har blitt erstattet med strikkepinner, symaskiner og malerpensler. Jeg kan egentlig bare beskrive fenomenet som at jeg har en ˮrenessansehjerneˮ som konstant er ute etter ny informasjon, uansett hvilken form den kommer i.

På dette tidspunktet er jeg usikker på hvor linja går mellom engasjerende hobby og besettelse. Aldri har uttrykket ˮå gå på veggenˮ vært mer passende for å beskrive tilstanden jeg er i. Jeg bekymrer meg allikevel ikke, for til neste år skal jeg starte på en mastergrad og igjen tillate hjernen min en ny strøm av kunnskap, som forhåpentligvis holder den opptatt, om så bare en liten stund.

Les mer om:

Gjesten