Denne ukas gjesteskribent er Josten Ek

Vennskap når livet røyner på

Skrevet av Ingunn Annie Dahle
28.10.2018 12:09 - OPPDATERT 28.10.2018 13:09

 

«Livet rammes inn av fødsel og død, av barnedåp og begravelse. Derfor møter glede og sorg oss alle». Jeg skal fortelle om min egen sorg. Spesielt om hvordan jeg forberedte meg på å bearbeide sorgen uten å vite at jeg forberedte meg»

Sitatet kommer fra min venn Ommund fra Nord-Troms, når han nylig fortalte fra livet sitt. Og jeg har fått lov til å dele det offentlig. For to år siden døde kona brått av blodpropp. Legen trodde bare det var et virus, og fra en dag til en annen gikk alt fryktelig galt. Han og kona hadde jobbet på en internatskole, alltid stilt opp for andre. De var dugnadsmennesker som så lyst på livet. Gjennom jobben som konsulent i kirkelig sammenheng hadde han i årevis undervist om gode relasjoner og viktigheten av å møtes i forskjellige grupper, der en er tilstede for hverandre. Til de nært rundt seg hadde han sagt: «Kriser møter oss alle; når krisen rammer meg, kom til meg, være hos meg.»

Så stoppet alt opp. Nå var han plutselig avhengig av å bli sett og møtt på en ny måte. Og det var det som skjedde. Menighetsgruppa stilte opp og lagde til middag og sosialt fellesskap hjemme i stua hans hver mandag. Folk kom på døra med blomster, og mange kom innom for å bare være sammen – man trengte ikke si stort. Likevel var det rart at noen nære venner holdt seg unna, og i ettertid sa: «jeg trodde du ville være alene…» Ommund har det bra og forteller: «Jeg husker ikke hva de sa, men hva de gjorde». Nils Bredesen sa det også treffende: «Man kommer ikke over det, man kommer gjennom det!»

I tidenes morgen ble det sagt: «Det er ikke godt for mennesket å være alene…» Vi er skapt slik, og så kan livet få både psykiske og praktiske utfordringer som er vanskelige å rå med. Det ble vi minnet om gjennom søndagens innsamling og Kirkens Bymisjons arbeid for folk som havner utenfor: «Ingen er bare det du ser!» Utfordringen blir å virkelig se hverandre også her på bygda.

Vennskap er noe underlig – det bygges over år og kan tåle mang en påkjenning. Fordi jeg har jobbet på internatskoler rundt i Norge har det gått utrolig mange igjennom sjela, og ikke alle relasjonene blir like dype. Noen nære venner treffer jeg kanskje bare en gang i året, men vi har det utrolig åpent og fortsetter samtalen akkurat der vi slapp sist. Jeg er utrolig takknemlig for flotte venner i nærmiljøet. De bare er. Kona står øverst på den bestevenn-lista. Jeg er ikke på Facebook. Sosiale media brukes kun for å treffe ungene som har reist ut via facetime på fruens nettbrett. Jeg må ha venner jeg kan holde rundt skuldra, le sammen med og gjerne felle en tåre hos, uten at det gjør noe. De vet hvem jeg er, og godtar meg likevel. Sånne folk er gull verd. Det er sagt: delt sorg er halv sorg, og delt glede er dobbel glede!

 

Les mer om:

Gjesten