Vi var stort sett gode venner vi, “Nessarampen”

Skrevet av Ingunn Annie Dahle
22.07.2018 13:47 - OPPDATERT 22.07.2018 15:47

Noen ganger, når dagen er nesten helt over, roen har senket seg, og jeg egentlig skulle kommet meg til sengs for lenge siden, pleier jeg å gå ut på verandaen og bare stå der. Bygda er helt stille. Til og med måsen har lagt seg. Det eneste jeg hører er bølgeskvulp fra fjæresteinene og det voldsomme bruset fra Sæterelva på andre siden av fjorden.

Det lukter saltvann, blomster og fuktig gress. Det lukter akkurat som det gjorde da jeg var lita. Og her står jeg. På verandaen til mine besteforeldres hjem, som nå har blitt mitt hjem. Her jeg daglig var innom, og alltid var velkommen. Her hvor det alltid luktet gomme eller nystekt brød. Hvor det fantes et hemmelig rom i kjøleskapdøra der det var gjemt kokesjokolade. En godt skjult hemmelighet, forbeholdt farmor og oss barnebarna. Og her står altså jeg. Og alt er det samme, men samtidig så annerledes.

Å vokse opp på Neverdalsnesset på 80-tallet var som paradis å regne. Det var unger overalt, og vi var alltid ute. En hel flokk. De største med de minste på slep. Ble vi sultne gikk vi i samlet tropp til nærmeste forelder, hvor det ble delt ut "klappasammen-brødskiv" til alle, og leken kunne fortsette. Mobiltelefon var fremmedord, og alle foreldre hadde sitt eget lokkerop for å få smålammene sine trygt på bås da det ble kveld. Vi kjente hver en stein i fjæra. Hoppet med lette ben, visste akkurat hvor de løse steinene var, og hvor vi trygt kunne sette foten ned. Farfar lot oss alltid få låne robåten. Vi kunne ro hele dagen. Rett som det var mistet vi ei åre i vannet, og vi måtte berges i land, etter lenge å ha rodd i ring for å prøve å få tak på åra igjen. Ildrots-tuene var tålmodige kunder i vår frisørsalong i fjæra. De ble flettet og frisert. Fikk pannelugg, piggsveis og blomsterkrans.

Skogen var en yndet lekeplass. Særlig spennende var det med alle tyskerbunkersene her ute. Vi klatret og balanserte på murene, og hadde alle mulige slags teorier om hva som hadde vært inni alle hulrommene. De aller tøffeste gutta turte å gå igjennom selveste Stortunnellen alene, uten lys, og fikk som seg hør og bør heltestatus blant oss som var litt yngre, og ikke fullt så modige. Vi små løp med skrekkblandet fryd til andre enden av tunellen for å  se om de kom seg helberget ut igjen. Det var jo tross alt tyskerskrømt nedi der. Det var jo noe alle visste.

Vi var stort sett gode venner vi, “Nessarampen”. En og annen krangel i ny og ne. Da for det meste om alvorlige ting, som hvem som fant og eide den største biten med kråkesølv, eller på hvem sin eiendom det fineste klatretreet stod på. Men vi ble fort venner igjen, og var raskt i gang med lek, og kanskje en og annen rampestrek. Vi gnikket isopor på vinduer, og klasket kosteskaft med hansker på rutene til stakkars naboer. Tror det til tider gikk varmt i samtlige ringeklokker på Neverdalsnesset på 80-tallet. Der vi sprang for livet, gjemte oss bak hvert et hushjørne og bak hver en busk, noen ganger med illsinte huseiere i hælene. Det var de beste gangene. Det var dit vi dro oftest.

Så nå står jeg altså her. På samme sted, men i en helt annen tid. Vi har blitt såkalte voksne, flyttet hver til vårt. Noen bor her fortsatt, andre bor langt borte. Noen ser jeg ofte, andre ser jeg sjelden. Men når jeg tenker tilbake på somrene med “Nessarampen”, var de akkurat like søte som kokesjokoladen i min farmors kjøleskap.

 

 

Les mer om:

Gjesten